2. Jan. 2017

 

| hovedsiden | Om arkeologen Erling Johansen |


 


Statsstipendiat/arkeolog Dr. Philos. Erling Johansen. 1919 – 2000.

 

Det var i år 2000 at statsstipendiaten og arkeologen Erling Johansen gikk ut av tiden og inn i fortiden, men jeg husker ham som det skulle ha vært i går. Mitt første møte med Erling kan beskrives på følgende måte: Vennlig, og overveldende positivt. Jeg må si at å få møte Erling Johansen for første gang var en spesiell opplevelse. Denne litt røslige mannen med sitt joviale- og kameratslige vesen og sin inkluderende tilstedeværelse alltid med et smil på lur, og som vennlig og på en positiv måte tok meg med inn i sin arkeologiske verden, var noe jeg merket godt fra første stund av.

 

Jeg kan huske Erling på en befaring på begynnelsen av1980 tallet engang, hvor han befarte en steinalder utgravning, og skulle der se nærmere på noen profiler og funnområder: Han tråkker ut på feltet og sier: ” Det gjør vel ingenting at jeg tråkker på dette kulturlaget, for det står jo Viking under gummistøvlene mine”. Alle de tilstedeværende måtte trekke på smilebåndet av denne treffende kommentaren fra han Erling, og slik var han for det meste i sin ferd; jovial, enkel og inkluderende overfor sine medmennesker, og hvor latteren oftest lå på lur. Kan også huske at han kom på en befaring, hvor han hadde med seg noen fiskebolle- bokser og noen flasker med lettøl, fiskebolleboksene åpnet han med en kniv, og lettølen åpnet han med tennene, og så hadde vi en hyggelig pause og prat med han Erling.

 

 

Erling var alltid klar til å stå opp for kulturminnene i Østfold. Foto: Karivold Film as ©

 

Erling var alltid klar til å stå opp for kulturminnene i Østfold.
Foto: Karivold Film as ©

 

Erling hadde en gudegave som kulturformidler og arkeologisk- taler og skribent, og kunne trollbinde sitt publikum mer enn noen andre jeg kjenner. Denne gaven visste han å bruke på rett måte til kulturminnevernets beste for Østfolds rike natur og historiske kulturarv.

Han Erling formidlet arkeologi- og historie på en slik måte at alle som hørte ham, eller leste hans skrevne ord, følte at de var en inkludert del av den og at de selv var etterkommerne av de menneskene som Erling mante frem, om det var ved istidens brefront, ved helleristningsbergets mystiske figurverden eller ved foten av våre gravhauger. Han gjorde forhistorien levende for allmennheten i Østfold, og skapte deri entusiasme og stor interesse for geologi, arkeologi og historie, med mer, for folk flest.

 

Men historien om han Erling stopper ikke der, han var også en nytenker og nyskaper i måten å nærme seg det forhistoriske materialet på. I så måte kunne han se for seg landskapet slik det må ha vært i steinalder, bronsealder og jernalder med den tidens strandlinjer, og ut fra modeller og kart over landskapet finne naturgitte plasser, hvor det var naturlig å bosette seg, og hvor steder ut fra landskapsmessige faktorer var naturlig å legge gravplasser, oldtidsveier og helleristninger med mer. Han var også den som i 1950 årene igangsatte undersøkelser om hvorledes noe av flinten som ble brukt i steinalderen var blitt fremskaffet. Gjennom undersøkelser av nåtidens rullesteinsstrender ved kysten, fant han spor av istransporterte flintblokker fra Danmark og Sør-Sverige; som under kalde vintrer ble innefryst i isflak som løsnet i varmere perioder. Gjennom Golfstrømmen og andre værmessige faktorer ble så denne flinten i isblokker transportert til Norge og Østfoldkysten, og deponert (da gjerne i større antall om gangen) ved våre kyststriper. Det Erling lurte på var; hadde dette også skjedd i steinalderen? Erling lette i områder hvor steinalderens strandlinjer hadde gått, og med hell. Han kunne påvise at der hvor flinten var blitt deponert var det også slik at kun den beste flinten var blitt tatt opp, og den dårligste flinten var blitt latt tilbake. Det var ikke bare i steinalderen flinten her var blitt innsamlet, men også i senere tider. Langt inn i den første metalltiden (bronsealderen) kunne Erling konstantere at den samme flintoppsamlings metoden hadde vært benyttet her hjemme.

 


Erling var opptatt med at ikke bare selve helleristningsfeltet, gravhaugen eller kun gravfeltet skulle vernes, men han så helheten, at en gravhaug for eksempel ikke var plassert der for seg selv, men at den tilhørte en større sammenheng, og at landskapet også rundt de enkelte kulturminner og kulturminnefelt var enormt viktig å få vernet for kommende generasjoner. Også på dette feltet var Erling en nytenker. I dag er dette med å verne landskapet rundt våre kulturminner, heldigvis en godt innarbeidet del av vårt moderne kulturminnevern.

Jeg kan huske fra en befaring med Erling, at vi sammen fant en flintbit på et jorde. Biten var full av jord som satt godt fast, og vi andre foreslo at vi skulle vaske den ren i en bekk i nærheten, men før vi fikk sukk for oss, hadde Erling tatt biten i munnen og renset den for jord. Det var en tverrpil av flint som kom ut av munnen hans, og han Erling sa: ”Hurra”.

 

De av dere som kjente Erling, vet at det ikke var lett å få Erling ut av fatning, så munnrapp og talebegavet som han var, men en historie er unik i så måte, og den vil jeg fritt gjengi her. Erling var sammen med en del arkeologistudenter på befaring til helleristninger i Bohuslän og Østfold. På et felt med en fallisk mannsfigur sier Erling følgende: ”Dette er en av de største jeg har sett, hva med dere!?” . Da en kvinnelig student sier: ”Dette var svære saker, men det som forundrer meg mer, er at den har klart å stå slik i over 3000 år! Hvormed Erling visstnok ble helt stum.

Erling var også en av dem som først på Universitetets Oldsaksamlingen foreslo å skilte våre kulturminner. Da han hadde foreslått dette på et møte der, fikk han følgende kommentar: ”Mener virkelig den unge mannen at vi skal vise vanlige folk veien til fornminnene?”. Vi har mye å takke Erling for i forbindelsen med Oldtidsveien mellom Sarpsborg og Fredrikstad (riksvei 110), og da mener jeg i første rekke: Pleie, skjøtsel samt skilting av noen av områdets mest severdige kulturminner. Her var også han en foregangsmann forut for sin tid.

 

Erling var den som så store muligheter da Alf og Oddmund Schie fant tilslått flint under arbeid med å lage drensgrøfter på Høgnipen i myrene Rørmyr I og II, og Mellommyr på grensen mellom Degernes og Rakkestad. Boplassene ble utgravet av Erling Johansen i samarbeid med kolleger, studenter og venner i perioden 1961 – 1974. Disse boplassene har spilt en vesentlig rolle for forståelsen av eldre steinalders kronologi i Norge, hvor de er noen av de eldste. En ny analyse av boplassmaterialet fra Rørmyr II, som ligger 155 m o.h., har vist at plassen omkring 7600 f.Kr., mens klimaet ennå var subarktisk, var en jaktstasjon. Boplassen lå den gang på en større øy i Oslofjorden. Redskapsmaterialet her er karakteristisk for den tidlige del av eldre steinalder i Skandinavia.

 

Hellere- og hellerboplasser var også noe av det Erling var opptatt av. Han har gjort flere registreringer- og utgravninger av slike kulturminner opp gjennom årenes løp, særlig i Onsøy og på Kråkerøy. Ronny Lademoe og undertegnede var så heldige å få grave ut en hellerboplass i Fuglevik / Buskogen på Kråkerøy i 1987 i nært samarbeide med Erling.

 

Erling var en foregangsmann også innen kirkearkeologi i Norge. Med sin første utgravning av kirkegrunnen under Hvaler kirke i 1954, satte han også standard innen dette felt.

 

Erling var også mye mer enn en arkeolog og kulturformidler. Han var også med å samle stedsnavn og folkeminne. Han har utgitt: Sagn fra Østfold sammen med, K. W. Engebretsen i 1947, og et skrift om krigsopperasjoner på Hvaler og Kråkerøy i 1814. Han var opptatt av studiet og vernet av alle sider av Østfold miljøet, både planteliv og dyreliv, og den lokale bebyggelse som han har vært med å måle opp, gamle lokale båttyper og andre minner om redskapskulturen. Han satt for øvrig i flere komiteer og utvalg i løpet av sin karriere.
Erling skrev også bygdebøker for flere kommuner i Østfold, samt at han skrev artikler for aviser og for arkeologiske fagbøker, og i mer lokalhistoriske og folkelige skrifter med mer.

 

 

Den alltid like engasjerte Erling. Foto: Karivold Film as ©

 

Den alltid like engasjerte Erling. Foto: Karivold Film as ©

 

 

Studier av bronsealderens helleristninger var vel det som etter hvert kom til å ligge Erling `s hjerte nærmest. Han har vel besøkt de helleristninger som er verdt å besøke i så måte, for ikke å snakke om de mange nye enkeltristninger og ristningsfelt han har funnet og registrert opp gjennom årenes løp. Erling hadde en helt spesiell teft i det å finne ristninger. Jeg kan huske en dag i 1989 ute i Skjeberg ved området rundt gården Heiberg av Nålum østre,
hvor Erling og undertegnede befarte området på leting etter ristninger. Erling sa: ”Det som er viktig når man leter etter ristninger er å helst gå alene, og helst ikke sammen med kvinnfolk. La fortiden snakke til deg, tenk deg tilbake til bronsealderen og se for deg landskapet, naturen og strandlinjen slik den var da. Hvor er det naturlig ut fra de her nevnte faktorer at man la ristningsfeltet, og samtidig trekke veksler på tidligere funn og egne erfaringer. Da kan det hende at man opplever at stedets ånd snakker til deg, og viser vei til nye helleristninger, og man føler at man nærmest har vært her før i fortiden engang”. Slik var Erling, han hadde kontakt med fortiden på en helt spesiell måte, nærmest overnaturlig på mange måter. Jeg kan også huske at han sa: ”Jo mer jeg tenker og grunner på dette med helleristningene, jo mer uforklarlig og mystiske blir de. Det er og blir en større gåte for meg jo eldre jeg blir, desto vanskeligere blir disse ristningene å forstå for meg. Samtidig er det godt at vi ikke har løst ristningenes gåte, for da har vi ennå igjen det ubesvarte, det gåtefulle som trollbinder oss. Akkurat dette er det godt å ha på en måte”.

 

Ronny Lademoe og undertegnede besøkte ofte Erling på Isegran feltarkeologiske stasjon i Fredrikstad, og vi ble alltid godt mottatt der som venner og kolleger. Kan huske at det alltid vanket noe godt til kaffen, helst var det wienerbrød av forskjellige slag. Det var lykkelige tider når vi møtte han Erling, denne gode og lune arkeologiske profet. Vi satt rundt et bord og viste frem nye arkeologiske funn, og sugde til oss all arkeologisk lærdom fra Erlings egne erfaringer og arkeologiske viten. Vi var lærlingene og han mesteren. Han fortalte med glede og på en kjærlighetsfull måte om sine funn og sin forskning, og tente igjennom dette en kjærlighet til arkeologien i oss begge, som siden har blitt værende.

 

For oss som er tilbake etter denne gude-benådede kjempen i Norsk arkeologi, og da særlig Østfold arkeologien, er et og si: Bli mer lik han Erling og lær av ham.
Først og fremst dette å ha kjærlighet til faget, og formidle forhistorien med glede, slik at alle grupper i vårt land får en forståelse av at de henfarne tusen år er viktig for oss alle. Ikke bare for en liten forskerelite som skriver kun for forskere, men måtte arkeologifaget bli mer lik han Erling; raus, inkluderende og mer kjærlighetsfull til å gi ut av sin viten til alle grupper i vårt samfunn. Jeg tror at det er veien å gå for å nå fremtidige mål, for å minske at våre kulturminner forsvinner mer og mer, år for år. Vi må kunne inkludere og tilby alle grupper i samfunnet, vår arkeologiske viten på en god pedagogisk og forståelig måte, mer enn hva som stort sett for tiden er tilfelle. Da vil vi først se å kunne høste bedre kår for våre kulturminner, og for arkeologien generelt i vårt langstrakte land.
Erling var rørleggeren som ble en askeladd i norsk arkeologi. Han hadde ingen universitets- utdannelse i faget, men viste med sin dype forståelse, og kjærlighet til Østfoldhistorien en nærmest medfødt evne til fordypelse og innsikt, samt evnen til å formidle det han så og lærte til andre, med stor glede og iver. Heldigvis for Erling ble han kjent med og påaktet av de rette folk til rett tid, og han fikk sitt velfortjente statsstipendiat som arkeolog i 1952. Erling var amatørarkeolog i ordets rette betydning, fordi ordet amatør kan ledes ut av ordet amare (gj fr fra lat., av amare 'elske'), som betyr; det å elske det man gjør. Akkurat det gjorde han Erling fullt og helt i hele sitt voksne liv, og til berikelse mest for oss som bor i Østfold i dag.

 

Jeg vil avslutte med å gjengi noen poetiske ord fra Erling sin hånd, hentet fra Skjeberg bygdebok del 1. side 188. (1953): Det er så ufattelig lenge siden alt dette hendte, men der ligger vår rot i bygden, og den bør vi verne om. Stell pent med rydningsmennenes graver, - se i ærbødighet på helleristningenes bilder, for der møter vi vår egen stammes sinn og tro.

 

 

 

Av:
Heine Iversen
Akeologisk leder
Amatør-Arkeologisk-Kontor i Østfold


KILDER:
1. Bilder fra filmen: MANNEN I LANDSKAPET. En film om Erling Johansen, med tillatelse fra Karivold Film AS v/Gunnar Bjerketvedt.
2. Funn og forskning: Festskrift til Erling Johansen på 50-årsdagen 24. november 1969.
3 Norsk arkeologisk leksikon v/Einar Østmo og Lotte Hedeager. Pax Forlag A/S, Oslo 2005.
4. Skjeberg bygdebok del 1. side 188. 1953.
5. Diverse bygdebøker fra Østfold.
6. Amatør-Arkeologisk Kontor, arkiv og innberetninger.
7. Diverse avis kilder fra Østfold.
8. Muntlige kilder.
9. Selvopplevde historier

 

 

 


 

 

 

Mange av de guidede turene som Erling hadde, gikk gjerne til helleristningsområder. Her ser vi det kjente Bjørnstadskipet i Skjeberg, Sarpsborg kommune. Foto: Amatør-Arkeologisk-Kontor ©

 

 

Mange av de guidede turene som Erling hadde, gikk gjerne til helleristningsområder. Her ser vi det kjente Bjørnstadskipet i Skjeberg, Sarpsborg kommune. Foto: Amatør-Arkeologisk-Kontor ©

 

 


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Copyright ©